Innlegg som ble skrevet før 1 cellegift

Sammen igjen
Ikke noe som forener folk sammen som en god gammeldags sykdom. Synd at det skal være sånn før man lar ting ligge og fokusere på det positive i mennesker. Og at vi mennesker viser det også. Jeg tenker masse på kjærlighet for tiden.

På en måte så har jeg det inni mitt personlig indre på dette stadiet i livets gang bedre enn noen sinne. Jeg vet hvem jeg er, jeg vet at jeg kan stole på meg selv og ta de riktige avgjørelsene. Selvsagt blir jeg påvirket jeg som alle andre, men jeg har så mange forskjellige typer mennesker rundt meg at de veier liksom opp imot hverandre, så det jeg sitter igjen med til slutt er alikavel mine egne tanker, følelser og magefølelse. Jeg er en sånn type som tror at vi kan aldri egentlig vite noe som helst. Det blir litt sånn som Decartes (beklager hvis historiske data er litt skurrete men men), at vi kan egentlig ikke vite noe, det eneste vi kan vite er at vi IKKE vet!!! Ergo så ER vi! For hvis vi ikke kunne erkjenne at vi egentlig ikke vet noe, hvordan kunne vi da ha en tanke om noe som er mer enn instiktivt hvis vi da ikke så at dette var en tanke, ergo jeg eksisterer. Noe annet vet man vel egentlig ikke her i verden. Det blir som med kreft, de finner veier vi aldri hadde kunne tenke oss at de tok eller visste om.

Ta mitt eksempel: Jeg har fjernet begge bryster, hadde bare spreding til 2 lymfer, gikk på den sterkeste cellegift kuren for denne type kreft og har gått på hormonbehandling for å bremse evt ny vekst av kreftceller. Alt dette, og fortsatt så har kreften kunne finne en måte å vokse på og spre seg rundt både hit og dit. Kanskje har alle de seneste hendelser ført til at jeg skulle komme dit hen hvor jeg hadde det bra inni meg med meg selv, min egen person og dømmekraft slik at jeg kan møte dette som venter meg av behandlinger, og fysiske og psykiske påkjenninger. Jeg skulle ha det bra med meg som person for å takle sykdommen, jeg skulle takle å leve med kreft.

Men hvordan skal jeg klare det? Jeg vet ikke hva mine utsikter er. Har jeg dårlig tid? Eller burde jeg ikke tenke på det? Jeg tenker på det for det. Og mest av alt tenker jeg på kjærligheten. Hva skal jeg gjøre med kjærligheten, hvem skal få min kjærlighet som min partner, elsker og venn her i livet? Sånn sett bort ifra min enorme kjærlighet for gutten min Jacob som virkelig er verdens snilleste og mest harmoniske gutt. Han er virkelig et bevis på at man kan takle alt bare man blir sett og får massevis med kjærlighet betingelsesløst. For han har gått igjennom mer enn de fleste på 5 år. Syk mor i en alder av 2 år, oppleve at mamma og pappa går fra hverandre og nå kreftsyk mor IGJEN! Hvor mye skal et menneske tåle før det knekker? Skal vi tåle det til vi ligger i grava?? Og er det bare kjærlighet jeg trenger for å takle dette her? Vil jeg ha det mye bedre da og tenke mindre på dette? Mange som er alene. Jeg er alene jeg og. Men det betyr ikke at jeg ikke elsker noen for det.

Jeg har et stort ønske om å ha den personen som jeg kan stole på, bli litt tatt vare på og elske. Jeg tenker og ser meg om, skal jeg aldri få oppleve det mange tenker på og drømmer om: å gifte seg, å se gutten min bli voksen, bli mormor, være sammen med min sjelevenn? Jeg har ikke tid til dette, jeg må ut å gjøre alt det som er nevnt ovenfor. Samtidig så lever jeg i nået, fortiden og fremtiden….time for time og dag for dag.
Gla for at jeg ikke har begynt med behandling ennå, det betyr at jeg har en dag til ”FRI”. Samtidig som jeg ser at det ikke er bra jo lengre det går. Skrekkslagen for den dagen jeg må gå inn på kreftsenteret igjen, sette meg ned i den deilige lenestolen og får nål og gift inn i årene. GRUSOMT!!!! Kan man være positiv på dette? Kan jeg klare å være positiv framover?

Jeg ber til alt jeg kan be til, om det er noen der ute eller oppe eller borte eller hva som helst om å la meg få styrke til dette og mine andre utfordringer i mitt liv på nåværende tidspunkt. Jeg bare håper, håper at noen hører meg . Jeg ber om at jeg må få se sønnen min vokse opp. Jeg ber om at jeg ikke blir så grusomt syk og uttafor som jeg var sist, for hva slags liv er det når jeg må leve med dette her for resten av mitt liv og klare å fungere? Det er ikke noe liv. Jeg ber om at moren, faren og søsteren min har styrke til å være min pårørende i dette. Dette er et mareritt for dem.

Jeg høres kanskje negativ ut, men alle disse tankene er naturlige tror jeg for folk som kommer i en sånn situasjon.
Jeg skrev dette til en jeg er veldig gla i og som er gla i meg og vil si det til alle:
Jeg er ikke ditt prosjekt, jeg er ikke noens prosjekt. Jeg er ingen du skal redde fra noe, inni meg så har jeg aldri hatt en så indre ro i meg selv som person i hele mitt liv, til tross for alle disse nyhetene som jeg står oppi.

I det ligger vel, at jeg er ikke bare kreftsyk. Jeg er fortsatt Linda. Jeg er fortsatt et menneske. Et ungt menneske, og selv om ikke kroppen funker (den gjør jo det nå da heldigvis) så er hjernen helt på nett. Kroppen blir et fengsel når du er syk og har smerter, noe jeg heldigvis ennå ikke har. Bare litt småmurring i ryggen av og til men det er ingenting.