Bare Linda

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om hvordan jeg har hatt det i det siste og hvordan livet har vært. Jeg har endelig begynt å kjenne det at lysten til å faktisk leve og leve livet har kommet tilbake, selvfølgelig også fordi formen er blitt litt bedre. Det er en prosess denne restitusjonfasen både fysisk og mentalt. Jeg satt meg ned å tenkte: hvis jeg skreller bort alle roller, som i hovedsak er mamma, fotograf og kjæreste så kommer jeg til den konklusjonen at jeg ikke kan huske hvem bare Linda var. På samme tid så begynte jeg på et stressmestringskurs som gikk på avspenning, meditasjon og yoga og fant ut at jeg ikke ville stresse med å finne det ut, definere meg selv og sette meg selv i 'bås ' i et forsøk på å finne svaret på hvem jeg er. Kurset hjalp meg å begynne å akseptere meg som jeg er akkurat her og nå uten indre kommentarer. Hvem jeg er er bare noe som får komme naturlig av seg selv uten stress. Jeg vet det kanskje står i stor kontrast mot 'normene' i et moderne samfunn hvor vi hele tiden skal gjøre noe, skal noen steder og oppnå ting. Jeg tror det handler om å begynne å akseptere seg selv og leve mere i nuet. Jeg er god nok som jeg er.

En annen 'kritisk' ting jeg har funnet ut av er at vi står egentlig alle alene her i verden. Det er bare oss selv som kan få oss til å kjenne ekte lykke innenifra. Husker du når du var barn og du noen ganger kunne bare våkne med en sånn boblende lykkelig følelse inni deg (akkurat som når man skal til å le skikkelig godt, det bare bobler oppover) og ikke hadde noen spesiell grunn til det. Det høres forferdelig trist ut når jeg sier man er alene her i verden, men jeg tror også den vissheten gjør at man i mye større grad kan ta ansvar for å oppnå sin egen lykke og føle lykke.Det er litt sånn at man må bli sterkere innenifra. Det er trist, vemodig men samtidig befriende. Det betyr at du har kontrollen til å forandre på det.

Etter en langvarig indre storm har den begynt å roe seg litt. Jeg føler meg mye roligere nå. Jeg føler nå at jeg prøver å stable livet på bena igjen. Jeg har gått igjennom helvete både fysisk og psykisk. Det er først nå jeg skjønner hvor dårlig og redusert jeg var i cellegiftperioden, når jeg var midt oppi det skjønte jeg ikke det og fornektet det faktum at jeg var så syk som jeg egentlig var. Men det har ikke vært en dans på roser psykisk heller. Jeg føler at det er litt roligere nå, men jeg har hatt en tendens til å bli helt fortvila om mine nærmeste har hatt meninger eller vi har hatt diskusjoner vi ikke har delt meninger. Eller at jeg blir helt satt ut og får litt sånn angstfølelse hvis jeg ser eller kommer opp i ubehagelige situasjoner i dagliglivet, så sånn sett så ser jeg at jeg ikke er helt i mål. Er ikke like sterk til å blokkere ut alle inntrykkene og alt det triste og leie som skjer. Men jeg vet det kommer, og når jeg kommer dit tror jeg at jeg kommer til å være sterkere enn før. Det er en prosess og det tar veldig lang tid å lappe seg sammen etter noe slik. Fysisk sett så går det framover men jeg kjente litt på det her for noen uker siden at jeg absolutt ikke var helt i mål der heller. Det hele går litt saktere enn jeg vil at det skal gå. For viljen til å starte livet og på'n igjen er definitivt der, men iløpet av denne perioden har jeg skjønt det at jeg presser meg litt for langt noen ganger. Så jeg har en ny stategi. Bruke tiden jeg har til å bli skikkelig frisk og vente litt, holde meg selv litt igjen. Det siste jeg vil er jo at jeg skal få meg en skikkelig smell fordi jeg har stressa for fort tilbake. Jeg skynder meg langsomt.

Dere ser sikkert at jeg har byttet utseende på siden og det var rett og slett fordi jeg ble lei av den jeg hadde. Jeg følte for forandring.

Litt om kreft. Kreft er en grusom ting og flere og flere unge som meg selv kan få det. Allikavel sier de fleste statistikker at svært få unge får det. Men statistikker skal man ikke stole på for det er reelle feilkilder ute å går. Ja det er en overvekt av mennesker over 60 som får det, og hvis man da skal regne gjennomsnitt her på alder så forsvinner unge så og si i den statistikken. Men jeg har møtt og sett mange unge som har kreft. Og stadig hører jeg og kjenner jeg til folk som får det. Så dette kan skje alle og det er på tide at alle får øyne opp for denne faren i livet sitt. Ikke for å være redd men å ta kroppen og instinktene sine på alvor.
Jeg kan jo være etterpåklok men jeg har sannsynelig gått med denne kreften et par år og når jeg tenker etter så var det et bittelite område inni brystet som aldri ble normalt uansett hvor mye jeg gjorde i ammeperioden. Jeg ser nå at jeg hadde ikke sjans i havet til å vite at det var noe, men nå som jeg selvfølgelig vet så er det lett å legge brikkene sammen når man tenker tilbake. Vær så snill ta disse tankene til ettertanke og ikke gi dere hvis dere merker noe eller føler at det kan være noe. Det kan tross alt redde livet ditt. Jeg vet at det sikkert er flere som tenker at de ikke vil vite, men det er da mye bedre å vite på et tidligere tidspunkt enn å få dårligere prognoser senere uansett om det er kreft eller noe annet man får. Jeg ser det at i mitt tilfelle kunne det ha endt ganske dramatisk siden kreften hadde rukket og vokst seg så stor 8x 7 cm med spreding til 2 lymfekjertler. Jeg var heldig å ikke være Hr 2 positiv som er den aggresive typen og at det ikke hadde begynt å spre seg til noe annet enn brystvevet. Jeg er heldig som lever.

Jeg boinker for alle som kjemper mot kreft og andre alvorlige plager/ sykdommer. Jeg tenker på dere hele tiden. Ikke nøl med å ta kontakt, jeg er her!! Fortsatt...:)