og det er OPP!!!
Jada mitt depressive selv er erstattet med en optimisme igjen og godt er det. Jeg kan se bortenfor det åpenlyse og framover igjen og det føles bedre ut. Grunnen til at det føles bedre ut er at kroppen og orket begynner å komme litt tilbake igjen. Idag er den aller siste gangen med et så lavt immunforsvar på lenge. Nå kan det bare gå en vei.
Når jeg ser tilbake på de 4 siste månedene har det vært at mareritt og jeg forstår ikke hvordan alt har klart å fungere og gå videre, men man blir veldig fokusert og praktisk når man er 'dødssyk' (grusomt negativt ord men...). Nå endelig er jeg ferdig med alt som heter cellegift og kan se lengre enn 'til neste cellegift'.
Det har også vært et sant mareritt (og fortsatt til en viss grad er) for foreldrene mine og min kjære søster. Min hjerte har verket med dem og jeg kan ikke forestille meg hvor jævlig det er at 'ungen' din blir så syk og hvilken smerte, pine og tortur i forbindelse med det og ikke kunne få gjordt noe annet enn å hjelpe til så godt man kan, og grusomhetene ved å se det at man forfaller er svak og endrer utseende til det ugjennkjennelige.( Selv om alle jeg møter sier at det ikke synes slik som man skulle tro). Jeg har vel vært heldig sånn sett da tror jeg. Jeg har kanskje kreft men ser ikke ut som en stereotypisk kreftpasient (en sånn avmagra, gul grå type med tunge, sløve øyne....). Det er jo et fåtall som ser sånn ut, men det er sånn vi ser for oss når vi hører ordet kreft/eller at en person har kreft. Forestillingen og mytene om kreft er mange, men den viktigste er at kreft er lik døden og all verdens ondskap. Folk er livredd det og derfor tror jeg man er så redd for å snakke om det og at det er litt tabu og skyldbetont.
Jeg har ikke så mye å skrive denne gangen bortsett fra at jeg føler meg friere og bedre. Tvangstrøyen av en cellegift er fjernet. Bare tanken gjør at jeg føler meg bedre og at jeg har hele tiden tatt innover meg at mine nærmeste også har hatt det jævelig til tross for all støtte de har gitt meg.
Jada mitt depressive selv er erstattet med en optimisme igjen og godt er det. Jeg kan se bortenfor det åpenlyse og framover igjen og det føles bedre ut. Grunnen til at det føles bedre ut er at kroppen og orket begynner å komme litt tilbake igjen. Idag er den aller siste gangen med et så lavt immunforsvar på lenge. Nå kan det bare gå en vei.
Når jeg ser tilbake på de 4 siste månedene har det vært at mareritt og jeg forstår ikke hvordan alt har klart å fungere og gå videre, men man blir veldig fokusert og praktisk når man er 'dødssyk' (grusomt negativt ord men...). Nå endelig er jeg ferdig med alt som heter cellegift og kan se lengre enn 'til neste cellegift'.
Det har også vært et sant mareritt (og fortsatt til en viss grad er) for foreldrene mine og min kjære søster. Min hjerte har verket med dem og jeg kan ikke forestille meg hvor jævlig det er at 'ungen' din blir så syk og hvilken smerte, pine og tortur i forbindelse med det og ikke kunne få gjordt noe annet enn å hjelpe til så godt man kan, og grusomhetene ved å se det at man forfaller er svak og endrer utseende til det ugjennkjennelige.( Selv om alle jeg møter sier at det ikke synes slik som man skulle tro). Jeg har vel vært heldig sånn sett da tror jeg. Jeg har kanskje kreft men ser ikke ut som en stereotypisk kreftpasient (en sånn avmagra, gul grå type med tunge, sløve øyne....). Det er jo et fåtall som ser sånn ut, men det er sånn vi ser for oss når vi hører ordet kreft/eller at en person har kreft. Forestillingen og mytene om kreft er mange, men den viktigste er at kreft er lik døden og all verdens ondskap. Folk er livredd det og derfor tror jeg man er så redd for å snakke om det og at det er litt tabu og skyldbetont.
Jeg har ikke så mye å skrive denne gangen bortsett fra at jeg føler meg friere og bedre. Tvangstrøyen av en cellegift er fjernet. Bare tanken gjør at jeg føler meg bedre og at jeg har hele tiden tatt innover meg at mine nærmeste også har hatt det jævelig til tross for all støtte de har gitt meg.
3 kommentarer:
Min skjønne datter! Du er så vanvittig sterk! Jeg skal jo hjelpe deg, men i stedet måtte du hjelpe meg. Vært min terapeut. Takk for hjelpen! Jeg er i gang, og jeg forguder deg! Mammaen din!
'You still you'
V1.Remember the first time we saw each other
Who could have known something like this would happen
Fear invading your mind,body and soul
To live in uncertainty-dreams put on hold.
V2.Strength will see you through,even as you question
Sitting quietly wondering about family and fri
ends
The tears-the emotions,how could it be me
My next appointment,my doctor,s my best friend
Chorus.We are one and i will be by your side
I am your husband,i am your son
I am your daughter,i am your friend
Togather we fight,togather we hope
Hand in Hand-i look and your still you.
V3.I am a man,i will be invaded to
Sick parts of me,so i can understand
We will live every day-the best we can
Your true beauty,seen in a mirror
And through my eyes-i see only you
V4.This state of chaos-you conquer the stress
In times of peace-your smile returns
I will run and walk with you
Ribbon over my heart to see it through.
Skrevet av James S. Wilt for Pink Ribbon og alle kvinner rammet av brystkreft.
Linda
Kjære søster. Det har skjedd mye de siste ukene. Det har det vært både for den ene og den andre. Dette er jo selvfølgelig helt naturlig. Du har gått igjennom en tøff prosess. Første og forhåpentligvis den værste etappen er over. Jeg tror du har blitt sterkere på mange måter, også på andre områder i livet, selv om du kanskje ikke ser det nå. Jeg er overbevist om at du kommer seirende ut av dette også.. Det har du jo egentlig allerede.. Er kjempeglad i deg og takk for de fine samtalene vi har hatt i det siste. Kjempekos fra søsteren din og Nero "gutten" selvfølgelig.
Legg inn en kommentar