JA jeg er redd. Kjenner på det folk så dramatisk kaller for dødsangst, for jeg tror kanskje det er det det er. Jeg gruer meg for kuren imorgen (4.oktober) så mye at jeg får alle symptomene i dag: vondt i hodet, veldig sliten, kjenner lukter som ikke er der og kvalm. Nå er det brystkreft måneden med rosa sløyfe aksjon i Oktober og jeg leser om mange forskjellige historier og det som slår meg er hvor forskjellig alle har det. Det er akkurat som om sykdommen arter seg forskjellig fra person til person både fysisk og psykisk (det er jo selvsagt, man er jo individer).
Men jeg er redd, for ved å lese alle disse historiene så skjønner jeg det at selv om alt går på skinner med behandling så er sykdommen så uforutsigbar at man kan aldri vite. Selv med alle de gode nyhetene jeg har fått og at alt som går som det skal, så klarer jeg ikke helt å riste av meg det som ligger å alltid lurer i underbevisstheten. Hva om kreften plutselig finner en annen vei å gå eller det skjer noe, eller jeg får tilbakefall (nå er jo ikke jeg frisk ennå da) eller eller eller...
Jeg snakker aldri om dette ellers og det er ikke noe jeg går å tenker på hele tiden. Heller tvert imot, jeg prøver å dytte det unna og konsentrere meg om det som skal til for at jeg skal bli frisk. Nemlig å være positiv, hvile og leve livet! Men det ligger alltid å lurer litt i bakhodet og noen ganger som f.eks idag så begynner det å tære litt på. Hvis jeg er innom alle 'what if's' så tenker jeg mest på Jacob og Thomas. Spesielt Jacob. Et barn klarer seg jo ikke på samme måte uten en av partene (de klarer seg jo, men de må handskes med ting som kan gi unødvendig byrde for dem og som de unngår når de har begge foreldre). Så det er det jeg tenker mest på.
Men noen ganger må man bare få det ut også for å kunne gå videre. Jeg klarer ikke å gå rundt å bære på sånne følelser. Da er det godt å ha Thomas som jeg er så gla i.
Men jeg er redd, for ved å lese alle disse historiene så skjønner jeg det at selv om alt går på skinner med behandling så er sykdommen så uforutsigbar at man kan aldri vite. Selv med alle de gode nyhetene jeg har fått og at alt som går som det skal, så klarer jeg ikke helt å riste av meg det som ligger å alltid lurer i underbevisstheten. Hva om kreften plutselig finner en annen vei å gå eller det skjer noe, eller jeg får tilbakefall (nå er jo ikke jeg frisk ennå da) eller eller eller...
Jeg snakker aldri om dette ellers og det er ikke noe jeg går å tenker på hele tiden. Heller tvert imot, jeg prøver å dytte det unna og konsentrere meg om det som skal til for at jeg skal bli frisk. Nemlig å være positiv, hvile og leve livet! Men det ligger alltid å lurer litt i bakhodet og noen ganger som f.eks idag så begynner det å tære litt på. Hvis jeg er innom alle 'what if's' så tenker jeg mest på Jacob og Thomas. Spesielt Jacob. Et barn klarer seg jo ikke på samme måte uten en av partene (de klarer seg jo, men de må handskes med ting som kan gi unødvendig byrde for dem og som de unngår når de har begge foreldre). Så det er det jeg tenker mest på.
Men noen ganger må man bare få det ut også for å kunne gå videre. Jeg klarer ikke å gå rundt å bære på sånne følelser. Da er det godt å ha Thomas som jeg er så gla i.
6 kommentarer:
Hvorfor ringte du meg ikke, min skatt? Kunne du ha snakket med mammaen din? Hadde det hjulpet? Jeg er stolt av ordene dine, men blir også redd for kraften i dem, men mest av alt er jeg stolt av deg! Lykke til med kuren i dag, torsdag 4. oktober!! Linda - det er bare en - 1 - gang igjen! Vi skal ta godt vare på Jacob til du er klar igjen.! Elsker deg! Mammaen din!
Ja hvordan kan man la være å bli redd, jeg har også vært redd, redd for at du ikke skulle tåle cellegift, redd for at den ikke skulle virke, for spredning, for deg Jacob og Thomas,men alt går etter boka med deg. Når man blir mor blir man nesten like redd for å miste seg selv som å miste barna, så dette dreier seg kanskje også om din fantastiske morskjærlighet for Jacob. Få de dårlige tankene vekk noe jeg vet du klarer, 1 kur igjen, om 3 uker er du ferdig. Tenker på deg i dag men er også lettet for hver kur som er over.
Stå på Linda, for dette er noe du om litt skal legge bak deg som en livserfaring.
monica
Tusen takk for deres ord. Måtte nesten felle en tåre her hvor jeg sitter og føler meg helt ræva. Men bra nok til å sitte å titte litt på ting en liten stund. Takk takk takk takk...Blir så gla
Jeg skjønner degså inderlig godt. Jeg ble akkurat ferdig med 6 og siste kur mandag i forrige uke. Trodde ikke jeg skulle klare det, men det gikk. Utrolig hva man klarer når man må... Nå på mandag reiser jeg, mannen min og våre to barn på ferie, uansett om formen er slik eller slik:-) Skjønner så inderlig godt angsten din også, håper og tror det blir lettere etterhvert. Som en annen dame med brystkreft sa "sjelen henger litt etter" Lykke til til deg også Linda Hilsen Monica 36
Jeg er så takknemlig for alle menneskene som er inne på siden sin og kommer med sine opplevelser og positive kommentarer. Det varmer meg like mye som Linda. Takk til dere alle fra LIndas mamma.
Og nå, jenta mi, har du bare en - 1 - gang igjen!! Du har klart det! Også det at du følte deg bedre etter denne kuren. Du er styrket mentalt også! Du vet at du kan slappe av uten å måtte ta hensyn til andre enn deg selv! Og det skal du! Men for Jacob er du alltid mammaen hans: "Hjemme er der hvor mamma er". Du vil gi din sønn minner som vil vare et helt liv!
Fra meg til deg, min datter: " I hele denne store verden finnes det ingen kilde av dyp, sterk, udødelig kjærlighet, som den i en mors hjerte."
Også en til fra meg til deg (og kanskje også fra deg til din sønn: " Alle mødre er rike bår de elsker sine barn. Det finnes ingen fattige mødre, ingen gamle. Deres kjærlighet er alltid den skjønneste av alle gleder."
Heia igjen Linda!
så sterk lesning, ååååå kjenner det inni hjertet mitt.
jeg tenker på deg , sender lys og varme, bønner og masse energi.......du er en figther Linda. Jeg blir så ydmyk, når du deler livet ditt med oss ute.:-)
Så deilig at du har familie som er nære deg, det er en gave.
Varme klemmer fra Lisa i Bergen
Legg inn en kommentar