Det er ikke så kult hele tiden å være like dvask og slapp som en fettklump. Nå er jeg lei av dette. Jeg er så sliten, sliten, sliten.....jeg blir så forbannet når jeg hører : at du har det vel ikke SÅÅ ille du. Du ser jo så frisk ut!!! Så fint at jeg ser frisk ut, jeg ser ingen grunn til å gå rundt med bøyd hode og velle rundt. Men faktisk så er jeg syk, noen ganger må jeg minne meg selv på det. Denne 5 gangen har vært spesielt tøff. Kanskje ikke psykisk men veldig tøff fysisk. Da jeg trengte avlstning fikk jeg det ikke til og endte opp med å bli helt utslitt og hadde vondt både her og der. Det ble for mye stress, slit og dårlig samvittighet fra min side.Jeg har følt meg som en pillemisbruker i det siste fordi jeg får vondt for den minste ting. Hver ting jeg skal gjøre krever mine aller siste krefter. Takk og pris for at Thomas forstår det og noen ganger føler jeg som om det bare er han som forstår det. At det krever ganske mye av meg å gjøre ting uten at jeg egentlig har noen fysisk kontroll over det selv. Det bare blir sånn. Thomas er så snill og uten hans støtte de siste ukene og månedene så hadde jeg sikkert blitt innlagt enten på gærnehuset eller sykehuset. Han har tatt mye av bøyen for meg. Han skjermer meg for de verste takene. Eller prøver så godt han kan ihverfall. Det er jo ikke så lett med en aktiv 2 åring, hus, middag og full jobb (for Thomas) i tillegg. Noe kommer jeg ikke bort ifra. Jeg må jo levere Jacob i barnehagen av og til, jeg må gi han mat og være oppmerksom på han og se og lytte til han. Men jeg vil det også uansett hvor sliten jeg blir.
Men jeg kommer ikke fra de tankene av og til at jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare det her og hvordan vi har klart oss så lenge uten at alt har revna helt. Det er et under for meg at ikke jeg har klikka, at Thomas har gitt opp og forholdet gått filleveien og ungen gått i vranglås. Så noe må vi jo ha gjordt riktig, men jeg tenker på bekymring på neste gang, min siste og 6 gang med cellegift. Jeg som har vært sååå uttrolig utslitt denne gangen skjønner nesten ikke hvordan jeg skal få tingene til å gå rundt når jeg bare vil gjemme meg bort, være alene og ri meg av stormen alene uten å plage alle rundt meg, være så forbaska sykelig og avhenging. Jeg hater det men jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare meg og oss uten all den hjelpen vi får, men jeg hater å spørre. Virkelig!! Jeg spør liksom ikke hvis ikke det er iferd med å nesten knekke sammen helt her. Som når jeg sitter sammenkrølla i fanget til Thomas å griner meg ihjel eller ikke klarer å styre meg å begynner å grine på telefonen, da er det fare på fære. Jeg gjør jo aldri sånt. Jeg griner knapt alene for meg selv. Klarer det liksom ikke. Så hvis jeg griner så betyr det alvor og da trenger jeg det virkelig. Det er grusomt...Det er grusomt å slippe kontrollen og ikke være selvstendig.
Jeg er liksom ikke den Lindaen som jeg pleier å være, akkurat som en del av meg har gått i dvale og det er vanskelig å svelge. Jeg klarer ikke å krangle/ diskutere med folk en gang uten at jeg blir helt ødelagt av det, og det er absolutt ikke meg. Er det en som alltid har stått på krava og utfordra folk så er det meg, spesielt mine nærmeste. Det er jo bare sånn jeg er, og nå.... bare ingenting. Å krangle knuser nesten hjertet mitt og er noe jeg bare styrer unna for tiden fordi jeg blir helt fysisk dårlig av det.
Nå er det 2 dager til 6 kur og de 3-4 siste dagene før kur er jeg under et enormt press psykisk og føler meg mye, mye mer sliten. Legen har t.o.m pusha vival på meg (og det er først de 2 siste gangene jeg har tatt kanskje 1 eller 2) men det tar jo ikke bort hvordan jeg føler det inni meg. Maktesløsheten og utmattelsen!!! Det vonde. Det eneste som hjelper er musikk og prate om det. Og musikk blir det mye av!!!
Dette her ble veldig veldig negativt men akkurat nå har jeg litt behov for å ikke smøre det finere enn det er.
Men en bra ting til slutt da. Jeg skal donere bort bildene jeg har stående fra de 2 siste utstillingene (de jeg sitter igjen med da) til kreftforeningen og det synes jeg er så bra. Jeg blir litt glad over at jeg kan bidra med noe.
Litt fakta informasjon til slutt. Det som kommer til å skje nå er at torsdag 25. oktober har jeg min siste cellegift (takk og pris). Den 15.november skal jeg operere bort begge brystene (ja, du hørte riktig BEGGE brystene) til tross for negativ gentest, men de vil teste meg videre for andre genfeil jeg kan ha pga eggstokkkreft i familien. Det synes jeg høres veldig fornuftig ut for da kan jeg iallefall aldri få brystkreft igjen. Men jeg kommer til å savne dem da. ;( Men jeg får jo nye da om 1 års tid. Bedre å ha to falske enn 1 tikkende bombe igjen!! Så er det 6-8 uker til de starter med strålebehandling. Strålebehandlingen er hverdag i 25 dager (bortsett fra helgene). Så er det jo fysioterapi samtidig. Jeg kan få litt vondt i armen pga fjerning av lymfekjertler på høyre side. I verste fall kan jeg få ødem i armen, det betyr at jeg får væskeansamling i armen og den sveller opp som en pølse. Men det er nok ingenting i forhold til nå så det er jeg ikke så bekymra over. Så det er lang vei igjen.
Men for å oppsummere:
cellegift, operasjon, strålebehandling og fysioterapi (og trening har jeg bestemt).
Men alt er bedre enn sånn det er nå. :) Godt jeg ikke vet hva som er foran meg.
Ignoranse is bliss!!! (enn så lenge).
Men jeg kommer ikke fra de tankene av og til at jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare det her og hvordan vi har klart oss så lenge uten at alt har revna helt. Det er et under for meg at ikke jeg har klikka, at Thomas har gitt opp og forholdet gått filleveien og ungen gått i vranglås. Så noe må vi jo ha gjordt riktig, men jeg tenker på bekymring på neste gang, min siste og 6 gang med cellegift. Jeg som har vært sååå uttrolig utslitt denne gangen skjønner nesten ikke hvordan jeg skal få tingene til å gå rundt når jeg bare vil gjemme meg bort, være alene og ri meg av stormen alene uten å plage alle rundt meg, være så forbaska sykelig og avhenging. Jeg hater det men jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare meg og oss uten all den hjelpen vi får, men jeg hater å spørre. Virkelig!! Jeg spør liksom ikke hvis ikke det er iferd med å nesten knekke sammen helt her. Som når jeg sitter sammenkrølla i fanget til Thomas å griner meg ihjel eller ikke klarer å styre meg å begynner å grine på telefonen, da er det fare på fære. Jeg gjør jo aldri sånt. Jeg griner knapt alene for meg selv. Klarer det liksom ikke. Så hvis jeg griner så betyr det alvor og da trenger jeg det virkelig. Det er grusomt...Det er grusomt å slippe kontrollen og ikke være selvstendig.
Jeg er liksom ikke den Lindaen som jeg pleier å være, akkurat som en del av meg har gått i dvale og det er vanskelig å svelge. Jeg klarer ikke å krangle/ diskutere med folk en gang uten at jeg blir helt ødelagt av det, og det er absolutt ikke meg. Er det en som alltid har stått på krava og utfordra folk så er det meg, spesielt mine nærmeste. Det er jo bare sånn jeg er, og nå.... bare ingenting. Å krangle knuser nesten hjertet mitt og er noe jeg bare styrer unna for tiden fordi jeg blir helt fysisk dårlig av det.
Nå er det 2 dager til 6 kur og de 3-4 siste dagene før kur er jeg under et enormt press psykisk og føler meg mye, mye mer sliten. Legen har t.o.m pusha vival på meg (og det er først de 2 siste gangene jeg har tatt kanskje 1 eller 2) men det tar jo ikke bort hvordan jeg føler det inni meg. Maktesløsheten og utmattelsen!!! Det vonde. Det eneste som hjelper er musikk og prate om det. Og musikk blir det mye av!!!
Dette her ble veldig veldig negativt men akkurat nå har jeg litt behov for å ikke smøre det finere enn det er.
Men en bra ting til slutt da. Jeg skal donere bort bildene jeg har stående fra de 2 siste utstillingene (de jeg sitter igjen med da) til kreftforeningen og det synes jeg er så bra. Jeg blir litt glad over at jeg kan bidra med noe.
Litt fakta informasjon til slutt. Det som kommer til å skje nå er at torsdag 25. oktober har jeg min siste cellegift (takk og pris). Den 15.november skal jeg operere bort begge brystene (ja, du hørte riktig BEGGE brystene) til tross for negativ gentest, men de vil teste meg videre for andre genfeil jeg kan ha pga eggstokkkreft i familien. Det synes jeg høres veldig fornuftig ut for da kan jeg iallefall aldri få brystkreft igjen. Men jeg kommer til å savne dem da. ;( Men jeg får jo nye da om 1 års tid. Bedre å ha to falske enn 1 tikkende bombe igjen!! Så er det 6-8 uker til de starter med strålebehandling. Strålebehandlingen er hverdag i 25 dager (bortsett fra helgene). Så er det jo fysioterapi samtidig. Jeg kan få litt vondt i armen pga fjerning av lymfekjertler på høyre side. I verste fall kan jeg få ødem i armen, det betyr at jeg får væskeansamling i armen og den sveller opp som en pølse. Men det er nok ingenting i forhold til nå så det er jeg ikke så bekymra over. Så det er lang vei igjen.
Men for å oppsummere:
cellegift, operasjon, strålebehandling og fysioterapi (og trening har jeg bestemt).
Men alt er bedre enn sånn det er nå. :) Godt jeg ikke vet hva som er foran meg.
Ignoranse is bliss!!! (enn så lenge).
