En reise er slutt

Kampen er ferdig, og Lindas reise er slutt.
Linda døde fredfullt i dag 26.3.12 kl 05.58

Birgit og Noralf

Linda sin mor ber meg i dag å meddele

Siden sist har ting forverret seg for Linda, tirsdag ble hun igjen innlagt på lindrende enhet på Ullevål, torsdag får vi vite at tilstanden nå er så alvorlig at hun går inn i siste fase.
Hun får smertelindring i form av morfinpumpe og surstoff tilførsel, likevel er hun våken.
Familie og venner er tett omkring henne i disse dagene.

I dag er Lindas tilstand så dårlig at de velger å prøve å legge henne i komatilstand for at hun skal ha det bedre.

Kjære vakkre lille du - alle mine tanker og hjerte mitt er hos deg og dine nå

klem fra din venninde Tanja

Hjemme igjen

Sååå deilig å være hjemme igjen sammen med venner bekjente lille gull og bare ja, det er deilig å være hjemme. det er slitsomt og litt utmattende å være på sykehus, ikke alltid man er enig i alt. Men det går greit nå synes jeg. Jeg må bare si takk for all støtte og beklsge min totale uteblivelser på blogger og sosiale nettmedier. Koblingen på ullevål er såpass ustabil at det blir bare jobb. Til dere som kanskje mista håpet litt når jeg ikke hørte fra meg på to uker så kan jeg definitivt si jeg har kommet meg og jeg er så glad for det. Aldri tvil på det, jeg vil alltid komme meg, ikke TVIL på det. Nå har vi den vintern idag da, allikalvel brenner det en liten en liten sol inni hjertet mitt for sommern igjen nå som vi er på riktig siden av jul for sommern 2012. Gleder meg til sommern!!
Kos og klem og takk til ALL støtte!! Det betyr så mye

Januar 2012

I 2 uker har Linda vært på Ullevål for å få bukt med kvalme - næringstilførsel
og medisinjustering. Og det har vært lite overskudd til blogging siden medisinene
gjør henne veldig sliten og trøtt.

Linda hilser til alle som følger henne og skriver til henne
"Det betyr så mye for meg"

I dag skulle lillegull komme på besøk og mamma gledet seg veldig:)

Selv skal jeg dit i morgen, blir godt å se deg vennen!

Ønsker alle en vakker dag - nyt den!
Klem Tanja

Arrg KVALM

KVALM!!!!!!!!!!

Det er litt opp og ned for meg for tiden. Noen dager kan jeg gå hele dagen uten  å brekke meg eller spy. Jeg må ærlig innrømme at jeg tar heller en barnefødsel fremfor konstant/stort sett kvalme . Det får meg til å tenke – å tenke om dette er kreften, og om det bare kommer til å bli verre. For en måte å gå på! Kaste opp og magemuskler av stål (slik som jeg bruker krefter når jeg kaster opp).

Jeg håper virkelig legene kan gi meg noe som hjelper etter hvert, for dette  blir jeg nervøs av. For eksempel en kort biltur – ”håper jeg ikke spyr ned hele bilen”. Det blir man anspent av!

Noen ganger kommer tanken: ”Er dette begynnelsen på slutten?”

Jeg får nesten en ny kreftkul i uken under huden og det begynner å tære på nakken. Nå har jeg ca 5 kuler som er 1 cm eller mer   på nakken. Jeg kjenner når de dukker opp fordi de klør.

Jeg gleder meg til jul sammen med gullet og familien min.

Ja ja, kan ikke henge meg for mye opp i plagene – må ”levva” livet og kose meg med gode venner, familie, gullet og kjæresten min.

Etter at dette ble kladdet har jeg fått en annen kvalmemedisin, som nå hjelper meg litt mer. Håper den vil fortsatt hjelpe mot kvalmen, som i seg selv er så ødeleggende, og jeg blir så trett, så trett. Håper på bedre tider, men har innsett at jeg nok må ta det mer med ro – noe som er vanskelig  når jeg føler meg bra. Men da kommer bakrusen da ……………..

SMASK til dere alle – Dere  er fantastiske!

Klem fra Linda.

PiiiiiiP

Ja, nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg vet det er veldig mange som venter på å høre noe fra meg. Det har gått litt opp og ned, og jeg har benyttet tiden når jeg har hatt gode perioder til å være sammen med venner,  familien min og nyte gullpusen min, Jacob. I det siste igjen har det ikke gått så bra og kan vel si at jeg i et par uker  hvor jeg brekker meg, er kvalm og også noen ganger spyr. Det har gjort meg utrolig sliten, og det har jeg vært de siste tre ukene. For ca tre uker siden ramlet jeg ganske hardt på badet midt på natta,  rett ned på ryggen og hodet med et dunk rett ned i badeflisene. En uke etter det følte jeg meg helt mørbanket og var også litt redd for å være alene hjemme, så jeg hadde noen hos meg i hele to uker etter det. Det var noe jeg måtte. Jeg føler mye tryggere nå.

Det som har skjedd etter det er at den soppinfeksjonen i munnen har bare økt og økt på, og likedan kvalmen slik at jeg spyr hver dag, og på torsdag 20.10. ble jeg lagt inn på Ullevål sykehus og da mente de at jeg måtte bli der. Jeg ville absolutt ikke inn der, men sånn er det, noen ganger må man bare. De tror vel kanskje de har funnet ut av problemet. Jeg har jo ikke fått svar på lunge røntgen, men alt så bra ut i hodet etter CT av hodet. Det var nesten til å juble av, det gjorde i hverfall legen min og sto nesten i taket da hun så resultatene. Det var jo kjempefint!

Jeg snakker inn i en lydopptaker slik at mammaen min kan skrive dette her for meg fordi jeg orker ikke å sitte lang tid foran datamaskinen. Det blir veldig slitsomt for meg.
Så til alle dere som ikke hører noe: Jeg er IKKE død, jeg er absolutt  ikke forsvunnet, jeg har ikke flyttet, jeg bor på samme stedet, jeg har ikke forlatt landet og har ikke flyttet til Nordpolen. Jeg bor fortsatt i Drøbak på samme sted. Jeg tenker på alle dere, og jeg beklager at jeg har gitt inntrykk av at jeg har forsvunnet. Det har jeg da absolutt ikke gjort, men jeg nyter de gode timene eller  dagene jeg har hatt sammen med Jacob og jeg prøver  å  være sosial som vanlig, men det har litt vanskelig  å være så sosial når man er syk. Være kvalm og  må brekke seg hele tiden er ganske slitsomt egentlig, men nå er hjemme på permisjon da.
Jeg har fått gnåla meg til det til tross for at jeg spøy som bare rakkeren på sykehuset. Sykepleieren hodt bare armene rundt meg, også sa hun til meg  helt stille "Du Linda, er du helt sikker på at du skal hjem i dag? Er du sikker på at du vil på perm i dag  Jeg vet ikke om det er så lurt?" Så sa jeg "Nei, jeg skal hjem i dag, jeg skal! Jeg orker ikke, jeg må ut av det sykehuset her." "Er du sikker på det,", spurte hun om igjen. For en omsorg! Jeg tror må ha en ekstramor der oppe på lindrende  avdeling. Det er helt fantastiske mennesker som jobber på Ullevål, helt fantastiske! Så ikke noe klaging her nei!
Nok en gang, jeg skal ennå leve mange år! Ferdig med det! Og vær værsåsnill, stå på!
Veldig glad i dere alle, og værsåsnill - jeg lever og står på, og setter så pris på den støtten dere gir meg, men jeg kommer nok til å si i fra når jeg er død.
Stoooor klem fra Linda!

Til dere som leser bloggen min

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord til alle dere der ute som leser bloggen min, det varmer meg så i hjertet den omsorgen jeg opplever via bloggen. Jeg føler meg litt mindre ensom i min egen frykt mot alt det forferdelige som kan skje. Ikke bare mht sykdommen men all faenskapen som skjer rundt oss og som vi mennesker lager selv også. Jeg tror at vi i bunn og grunn alle bærer på en grunnleggende frykt oven for veldig mange ting, men skulle vi gått rundt å kjent på det så hadde vel hele norges befolkning endt på et eller annet torg løpendes rundt som en hodeløs kylling drita full.

Så det er alle mine nærmeste og alle dere som støtter og oppmuntrer meg som gjør at jeg ikke ennå har klikka helt og løpt ko-ko gæren ned på Drøbak torg. Og takk for det , det sier ganske mye om dere. Dere øser av dere selv, av omsorg og kjærlighet. Jeg er overveldet og vil benytte anledingen igjen til å si takk for det og at det betyr mer enn dere aner.

En annen ting er at jeg føler meg ikke som den superkvinnen eller den sterke personen mange av dere snakker om, jeg prøver bare å leve med dette her og dele opplevelsen min. Jeg er bare meg selv, det er sånn jeg må takle det og det ligger ikke for meg i det hele tatt å skjule mine tanker og følelser. Så her er jeg, til det kjedsommelige forteller dere om mine tanker og  følelser og er bare meg selv.

Et stort HURRA for alle dere som gidder å lese og kanskje til og med setter litt mer pris på nåtiden etter å ha lest noen ord fra min blogg.

Forresten jeg fikk meg time i går til øyepoliklinikken og sjekket øynene igjen. Og alt var normalt, ingen forandring. Men legen trodde kanskje det kunne komme av at jeg hadde arrvev i øyet som gjør at jeg ser litt dårligere. Og det kan man ikke gjøre noe med, så det må jeg bare akseptere. Men  jeg er hoppende glad for at det ikke var noen forandring. HURRA!

GOKLEM til dere fra meg